Årets første snø daler fredfylt ute. Ikke et vindpust kan merkes. Verden er blitt lys og vakker.
Amerika har gått i dvalemodus.
Bilene som vanligvis suser forbi i ulovelig fart står parkert i veikanten utenfor husene. Bak persiennene dukker ansiktene opp fra tid til annen, og smil som uttrykker glede blandet med angst for glatte veier skimtes før før kalde føtter bærer dem tilbake til TV og matlaging.
I leiligheten vår er det varmt og rolig. Et kjølig pust treffer meg når jeg passerer ytterdøra. Vaktmesterens løfte om å isolere er enda ikke innfridd, og forhåpningene om at han kommer til å gjøre det før våren kommer er liten.
På stuebordet ligger bøker som bønnfaller meg om å gi dem litt oppmerksomhet før en intensiv uke med gresk oppfriskning begynner. Mannen min sitter ved skrivebordet, notater spredt rundt seg, og flere bøker enn noen kan ønske seg åpne på én gang. Han koser seg med de harde studiene, gjennomgang av språk ingen vet sikkert hvordan man uttaler lenger, og timesvis med lesing av bøker som man så vidt rekker å merke seg ved før neste bok krever oppmerksomheten.
Verden står stille i dag.
Men i hjertet mitt er det kaos. Som en sandstorm der hjemlengsel er i basketak med følelsen av å synke under uoverkommelige tårn av lekser – begge vil ha førsteplass i tankene mine, og ingen av dem gir opp. Angsten som har preget tiden i USA virker helt ubegrunnet, men kjemper likevel lystig videre mot all logikk. Hvordan kan jeg som kristen stadig slite så med angst? Angst for hverdagen, angst for de nye relasjonene jeg holder på å bygge, for fremtiden som virker så ukjent og mystisk, og for å ikke strekke til; angst i fredfylte øyeblikk der alt ligger tilrette for en rolig ettermiddag. Hvor er Gud midt oppi min utkjørte tilværelse? Han som lovet styrke for dagen som ligger foran (5 Mos. 33:25), har han glemt meg?
En varm tåre hopper som et perfekt steinkast på en blank innsjø nedover genseren min før den sprekker og synker inn i stoffet. Det kommer flere. De er ikke til å stoppe. Jeg er utslitt, og vårsemesteret har ikke begynt en gang. Jeg vil hjem. Bort fra det som er for stort og vanskelig, hjem til det trygge og kjente. Hjem til mamma og pappa.
“Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i nød og alltid nær.” (Sal. 46:2) En venninne la ut et bilde på Instagram med denne påminnelsen, men jeg trenger mer. Jeg legger hodet bakover, lukker øynene og ransaker tankene. “Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.” (2 Kor. 12:9) Hvor mange ganger har vel ikke dette verset dukket opp i det mylderet som er mitt liv. Stormen truer med å synke båten jeg er i. Jeg tørr ikke gi slipp på årene. Sammen med disiplene roper jeg ut til Jesus, “Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?” (Mark. 4:38) I Markus evangeliet får disiplene en ufattelig opplevelse; “Stille! Vær rolig!” sa Jesus, og vinden la seg, og det ble blikk stille (Mark. 4:39).
Min storm raser videre.
Da han hadde beordret sjøen og det ble stille spurte Jesus disiplene, “Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?” Hvor er min tro? Stoler jeg på denne Gud som jeg tilber? Har du ennå ingen tro, Mari?
Det er mye jeg kan se tilbake på. Mye som har skjedd, mye som er glemt. Men dette er sikkert; mitt liv står som et vitne om Guds storhet og barmhjertlighet. Gjennom prøvelser og i smerte der jeg har fått kjenne for sårbart og skrøpelig livet er har Gud vist sin nåde, han har dratt “meg opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på fjell og gjorde skrittene faste.” (Sal. 40:3) Han bryr seg mer enn jeg noen gang kan forstå. Midt i min motløshet innser jeg for ørtende gang at han som skapte himmel og jord (1 Mos. 1:1; Jes. 40:28), han som skapte meg (Sal. 139), han vet alltid best. “For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt over deres veier og mine tanker høyt over deres tanker.” (Jes. 55:8-9)
Jeg kan stole på ham. Han har alt under kontroll, og ingenting kommer som en overraskelse på ham (Sal. 139:4; Jes. 40:28; Hebr. 4:13; 1 Joh. 3:20). V. Raymond Edman sa engang, “Never doubt in the dark what God has told you in the light.” Jeg trenger å huske løftene, jeg må huske det Gud har vist meg i lyse og lette dager.
Han har ikke sagt at veien kom til å bli lett. Det motsatte står klart med tydelige bokstaver i boka som er Guds Ord (Fil. 1:29; Matt. 10:38-39; Rom. 5:3-4). Denne boka har sin egen historie der lidelsene Guds etterfølgere har fått erfare følger den som et ekko. Oversettelsene som kostet, trofastheten som krevde sin pris.
Gud kjenner selv til lidelsens vei. “Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham?” (Rom. 8:32) Jesus døde i mitt sted, slik at jeg kunne få fred med Gud (Ef. 2:16). Jesus er min fred (Ef. 2:14). Det er der jeg kan finne ro, hos ham som gav sitt eget liv for at jeg skulle få en relasjon til Gud. Det er i denne relasjonen jeg får frihet fra min angst. Dette er en jeg kan stole på. Min Gud som ikke kan lyve (4 Mos. 23:19), han er trofast til sine løfter (Sal. 145:13; Hebr. 10:23), og løftene er ikke gitt av en maktesløs hvem-som-helst, men den Levende, Virkekraftige, Treenige Gud i Bibelen, han som har all makt i himmel og på jord (Matt. 28:18; Sal. 136:12; Jer. 10:12). Det betyr ikke at angsten er borte. Jeg synes den er vanskelig og vond, men Gud er med meg, og hans løfter er mange og sanne. Han ser meg og han bryr seg. Det er han som gir meg hvile, og styrke nok for dagen foran. Jeg løfter øynene og ser til ham.
“Frykt ikke, for jeg er med deg,
vær ikke redd, for jeg er din Gud!
Jeg gjør deg sterk og hjelper deg
og holder deg oppe
med min rettferds høyre hånd.”
(Jes. 41:10)
Mens snøen fortsetter å dale, og verden står like stille som før, tviholder jeg på løftene. Jeg vet Gud er god. Han er min redning. Han er min fred.
a humble pursuit 