Guds løfter i angsten

Årets første snø daler fredfylt ute. Ikke et vindpust kan merkes. Verden er blitt lys og vakker.

Amerika har gått i dvalemodus.

Bilene som vanligvis suser forbi i ulovelig fart står parkert i veikanten utenfor husene. Bak persiennene dukker ansiktene opp fra tid til annen, og smil som uttrykker glede blandet med angst for glatte veier skimtes før før kalde føtter bærer dem tilbake til TV og matlaging.
I leiligheten vår er det varmt og rolig. Et kjølig pust treffer meg når jeg passerer ytterdøra. Vaktmesterens løfte om å isolere er enda ikke innfridd, og forhåpningene om at han kommer til å gjøre det før våren kommer er liten.
På stuebordet ligger bøker som bønnfaller meg om å gi dem litt oppmerksomhet før en intensiv uke med gresk oppfriskning begynner. Mannen min sitter ved skrivebordet, notater spredt rundt seg, og flere bøker enn noen kan ønske seg åpne på én gang. Han koser seg med de harde studiene, gjennomgang av språk ingen vet sikkert hvordan man uttaler lenger, og timesvis med lesing av bøker som man så vidt rekker å merke seg ved før neste bok krever oppmerksomheten.

Verden står stille i dag.

Men i hjertet mitt er det kaos. Som en sandstorm der hjemlengsel er i basketak med følelsen av å synke under uoverkommelige tårn av lekser – begge vil ha førsteplass i tankene mine, og ingen av dem gir opp. Angsten som har preget tiden i USA virker helt ubegrunnet, men kjemper likevel lystig videre mot all logikk. Hvordan kan jeg som kristen stadig slite så med angst? Angst for hverdagen, angst for de nye relasjonene jeg holder på å bygge, for fremtiden som virker så ukjent og mystisk, og for å ikke strekke til; angst i fredfylte øyeblikk der alt ligger tilrette for en rolig ettermiddag. Hvor er Gud midt oppi min utkjørte tilværelse? Han som lovet styrke for dagen som ligger foran (5 Mos. 33:25), har han glemt meg?

En varm tåre hopper som et perfekt steinkast på en blank innsjø nedover genseren min før den sprekker og synker inn i stoffet. Det kommer flere. De er ikke til å stoppe. Jeg er utslitt, og vårsemesteret har ikke begynt en gang. Jeg vil hjem. Bort fra det som er for stort og vanskelig, hjem til det trygge og kjente. Hjem til mamma og pappa.

“Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i nød og alltid nær.” (Sal. 46:2) En venninne la ut et bilde på Instagram med denne påminnelsen, men jeg trenger mer. Jeg legger hodet bakover, lukker øynene og ransaker tankene. “Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.” (2 Kor. 12:9) Hvor mange ganger har vel ikke dette verset dukket opp i det mylderet som er mitt liv. Stormen truer med å synke båten jeg er i. Jeg tørr ikke gi slipp på årene. Sammen med disiplene roper jeg ut til Jesus, “Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?” (Mark. 4:38) I Markus evangeliet får disiplene en ufattelig opplevelse; “Stille! Vær rolig!” sa Jesus, og vinden la seg, og det ble blikk stille (Mark. 4:39).
Min storm raser videre.
Da han hadde beordret sjøen og det ble stille spurte Jesus disiplene, “Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?” Hvor er min tro? Stoler jeg på denne Gud som jeg tilber? Har du ennå ingen tro, Mari?

Det er mye jeg kan se tilbake på. Mye som har skjedd, mye som er glemt. Men dette er sikkert; mitt liv står som et vitne om Guds storhet og barmhjertlighet. Gjennom prøvelser og i smerte der jeg har fått kjenne for sårbart og skrøpelig livet er har Gud vist sin nåde, han har dratt “meg opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på fjell og gjorde skrittene faste.” (Sal. 40:3) Han bryr seg mer enn jeg noen gang kan forstå. Midt i min motløshet innser jeg for ørtende gang at han som skapte himmel og jord (1 Mos. 1:1; Jes. 40:28), han som skapte meg (Sal. 139), han vet alltid best. “For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt over deres veier og mine tanker høyt over deres tanker.” (Jes. 55:8-9)

Jeg kan stole på ham. Han har alt under kontroll, og ingenting kommer som en overraskelse på ham (Sal. 139:4; Jes. 40:28; Hebr. 4:13; 1 Joh. 3:20). V. Raymond Edman sa engang, “Never doubt in the dark what God has told you in the light.” Jeg trenger å huske løftene, jeg må huske det Gud har vist meg i lyse og lette dager.

Han har ikke sagt at veien kom til å bli lett. Det motsatte står klart med tydelige bokstaver i boka som er Guds Ord (Fil. 1:29; Matt. 10:38-39; Rom. 5:3-4).  Denne boka har sin egen historie der lidelsene Guds etterfølgere har fått erfare følger den som et ekko. Oversettelsene som kostet, trofastheten som krevde sin pris.
Gud kjenner selv til lidelsens vei. “Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham?” (Rom. 8:32) Jesus døde i mitt sted, slik at jeg kunne få fred med Gud (Ef. 2:16). Jesus er min fred (Ef. 2:14). Det er der jeg kan finne ro, hos ham som gav sitt eget liv for at jeg skulle få en relasjon til Gud. Det er i denne relasjonen jeg får frihet fra min angst. Dette er en jeg kan stole på. Min Gud som ikke kan lyve (4 Mos. 23:19), han er trofast til sine løfter (Sal. 145:13; Hebr. 10:23), og løftene er ikke gitt av en maktesløs hvem-som-helst, men den Levende, Virkekraftige, Treenige Gud i Bibelen, han som har all makt i himmel og på jord (Matt. 28:18; Sal. 136:12; Jer. 10:12). Det betyr ikke at angsten er borte. Jeg synes den er vanskelig og vond, men Gud er med meg, og hans løfter er mange og sanne. Han ser meg og han bryr seg. Det er han som gir meg hvile, og styrke nok for dagen foran. Jeg løfter øynene og ser til ham.

“Frykt ikke, for jeg er med deg,
vær ikke redd, for jeg er din Gud!
Jeg gjør deg sterk og hjelper deg
og holder deg oppe
med min rettferds høyre hånd.”
(Jes. 41:10)

Mens snøen fortsetter å dale, og verden står like stille som før, tviholder jeg på løftene. Jeg vet Gud er god. Han er min redning. Han er min fred.

Advertisements

The Christian Virtue of Patience and Long Suffering

I came across a section in a book I´m reading on worldviews for my Bachelor´s Degree in Intercultural Understanding, and wanted to share it with you since I believe it beautifully expresses some insight into the Christian virtue of patience that easily gets lost in our day and time.

“One of the most difficult fruits of the Spirit that we as modern people need to cultivate is patience. We live our lives with constant hurry and stress. As children we associate patience with having to wait until our parents come home, the bus arrives, or the rain stops. We associate it with powerlessness, the inability to act, and a general state of passivity and dependence. As adults we associate it with waiting passively until someone in power decided to move on: we regard patience “as an oppressive word used by the powerful to keep the powerless under control” (McNeill, Morrison, and Nouwen inCompassion: A reflection on the Christian life). This is not what patience means in Scripture. Donald McNeill and his associates observe:

True patience is the opposite of a passive waiting in which we let things happen and allow others to make the decisions. Patience means to enter actively into the thick of life and to fully bear the suffering within and around us. Patience is the capacity to see, hear, touch, taste, and smell as fully as possible the inner and outer events of our lives. It is to enter our lives with open eyes, ears and hands so that we can really know what is happening. Patience is an extremely difficult discipline precisely because it counteracts our unreflexive impulse to flee or to fight.

Patience is a difficult virtue to incorporate into our way of living not only because it goes against our impulses but also because it radically challenges the fast pace of modern life and its concern for staying in control of one´s life. Patience involves learning to listen to and live under the guidance of the Holy Spirit. It requires stopping and listening when someone in pain needs immediate attention. It requires searching for forgiveness without having to forget shameful memories. It is “a willingness to be influenced even when this requires giving up control and entering into unknown territory” (McNeill, Morrison, and Nouwen in Compassion: A reflection on the Christian life).

Patience concerns time. When we are impatient, we want things to change. Impatience betrays an inner restlessness. It is living by the external time rules by the clocks, watches, and calendars that dominate our lives. Patience and contemplation are time lived from within and experiences to the full. They are the antidote to the hurried, harried lives we too often live in our contemporary world.“

The text is found in Transforming Worldviews: An Anthropological Understanding of How People Change by Paul G. Hiebert